Amøber. Jeg aner ikke hvordan de lurte seg inn eller hvilken av de mange typene jeg aler opp i magen. " Er du sikker på at du ikke har fått i deg urenset vann, isbiter, melon eller liknende?" spurte legen faderlig, veide og målte meg og ga meg piller. Mange piller. " Det er ikke så komplisert" smilte han videre, "bare ta disse før og etter hvert måltid, de store grønne morgen og kveld og de apotekhvite når du er halvferdig med de første"
Om jeg ikke mestret det med pillene, er jeg ihvertfall blitt informasjonsbank på sykemat. "Jada Helene, du har sikkert rett i at amøbene kan gjemme seg for analysen" og "nei, Guro. Har du først amøber får du finne deg i et liv uten kjøtt, melk, smør, olje, fersk frukt og grønnsaker" Som takk får jeg låne piller når jeg ikke finner mine.
"Så... forhistorisk den er" utbryter noen over skulderen min" Roy har ristet innholdet i ryggsekken min bestemt utover flisene og står med djevelen i tanga. Helt uforskylt har jeg oppnådd heltestatus bare få timer inn i hvilehelgen vår ved stranda. Det bølgende elektroskjokket fra isted siver ut av kroppen og jeg sitter igjen rimelig forvirret. Neddopet av sterke amøbepiller ressonerer jeg meg fram til at antihistaminer er for pingler og at om jeg får lokale lammelser får det heller være. Jeg gidder ikke bli redd eller kjenne etter om det gjør vondt, og konsentrer meg om viktigere ting. Slik som å ligge i hengekøya.
Dagen etter får jeg vite at "neida, det du har liggende i sigarettesken er ikke en skorpion. Da ville du vært halvdød nå. Det vi har her er en ganske ufarlig slektning" Heldigvis sa han det ikke så høyt, så jeg kunne fortsette å sole meg i beundringen et par dager til. Og at skorpioner liker å gjemme seg i sekker og klær, er kanskje ikke det dummeste å ha i bakhodet når vi nå skal ut på landsbygda. Amøbene er det nok bare å venne seg til.
Kaja